Finnes det noe fly i luftfartens verden som er i nærheten av å matche den ikoniske statusen Supermarine Spitfire har, en arv som er like sterk i dag som den var under krigen? Spitfire er et moderne monoplan jagerfly som fløy sin første tur fra Eastleigh Aerodrome 5. mars 1936, og fikk sitt legendariske rykte under slaget om Storbritannia, da pilotene i Royal Air Force trosset den overveldende styrken til det altovervinnende Luftwaffe, et flygende fyrtårn av håp for en nasjon og dens folk i deres mørkeste time.
Spitfire var elegant og grasiøs å se på, men utseendet skjulte det faktum at dette var et dødelig kampfly som var tilpasningsdyktig nok til å gjennomgå en nesten konstant utvikling gjennom krigsårene, noe som gjorde det mulig for senere utgaver av jagerflyet å oppnå hastigheter som var nesten 160 km/t raskere enn de første maskinene som ble tatt i bruk. Spitfire-flyet overlevde alle sine samtidige konkurrenter, og med over 22 000 Spitfire-fly i alle varianter (inkludert Seafires) som til slutt ble bygget, er Spitfire-flyene fortsatt et vanlig syn på flyutstillinger over hele verden, der et stadig økende antall restaurerte, luftdyktige fly fortsetter å skrive den varige Spitfire-historien. Selv om prototypen av Spitfire fløy sin første tur for over 85 år siden, er flyet fortsatt ansett som Storbritannias mest berømte flytype og umiddelbart gjenkjennelig for mange millioner mennesker over hele verden.
Spitfire Mk.IX-varianten var uten tvil den viktigste varianten av Spitfire i hele produksjonsserien, og derfor er det noe overraskende å høre at den faktisk var noe av en mellomstasjon i utviklingen. Da Luftwaffes nye jagerfly Focke Wulf 190 ankom Vestfronten i august 1941, ble stadig flere RAF Spitfire Mk.V som opererte over Kanalen, ofre for "slakterfuglen", og noe måtte gjøres. En større oppgradering av Spitfire var i gang, men Mk.VIII lå fortsatt et stykke frem i tid, mens produksjonsfasilitetene forberedte sine verktøy for det nye flyet, men det fantes en midlertidig løsning. En av de viktigste egenskapene ved den nye Spitfire var bruken av en ny, kraftig versjon av Rolls Royce Merlin-motoren, og det ble foreslått at å montere denne nye motoren på et Spitfire Mk.V-flyskrog ville gi jagerflyet et kjærkomment ytelsesløft.
De første 100 Spitfire Mk.IX-jagerflyene var faktisk Mk.Vc-fly som var tilpasset den nye Merlin 61-motoren med to trinn og to hastigheter, og denne kombinasjonen skapte et fullblods kampfly som var mer enn i stand til å utfordre FW190 og den nyeste "F"-varianten av Messerschmitt Bf 109. Faktisk ble den nye Spitfire ansett som så vellykket at dette skulle bli den nest mest produserte varianten i hele produksjonsserien, og hvis man inkluderte flyet som ble drevet av den lisensbygde Packard Merlin 266 (Spitfire Mk.XVI), ville den til og med overgå Mk.V i antall produserte eksemplarer. Etter at motorene ble ytterligere forbedret gjennom hele produksjonstiden til denne varianten, begynte de første Mk.IX Spitfire-flyene å slutte seg til RAF-skvadronene fra juli 1942, og denne berømte Spitfire-varianten fortsatte å gjøre tjeneste etter D-dagen og inn i etterkrigstiden. Denne "nødstoppjageren" var den siste store Merlin-motordrevne varianten av Spitfire, og ble faktisk noe av en klassiker i luftfarten.
